Nicole Stobbe tegner ikke skoler som objekter. Hun tegner dem som fleksible hverdagsmaskiner for læring, trygghet og fellesskap, hun gjør det med en tydelig tro på lagarbeid, brukermedvirkning og det å faktisk komme tilbake og lære av det man har bygget.
En skoleoppgave i Berlin forandret alt. Nicole Stobbe skulle tegne om et boligprosjekt, og plutselig falt brikkene på plass. Hun ville ikke designe monumenter. Hun ville designe hverdager.
I dag, nærmere 18 år senere, leder hun arbeidet med offentlige bygg hos Link Arkitektur Fredrikstad. Kontoret ligger i Norge, ikke Berlin. Det som skulle være et toårig eventyr etter studiene ble et livsvalg. Og etter rundt 18 år i landet har hun opparbeidet seg en tydelig signatur: arkitektur som først og fremst fungerer for menneskene som skal bruke den.
Veien inn i arkitekturen kom ikke fra barndommens “jeg skal bli arkitekt”-drøm, men fra et skoleprosjekt. Nicole fikk i oppgave å transformere et boligprosjekt, og oppdaget hvor konkret arkitektur påvirker hverdagen til andre. Den opplevelsen – at tegninger faktisk blir til rom som former liv – tente gnisten.
Under studietiden hadde Stobbe også en mentor som spesialiserte seg på organisk arkitektur. Tilnærmingen satte dype spor. Naturen skulle ikke bare omgi bygget, den skulle forme det. Landskapet rundt oss har noe å fortelle, hvis vi gidder å lytte. Det ble et tankesett hun fortsatt bærer med seg: å forstå stedet først, før man bestemmer seg for formen.
Den holdningen tok hun med seg til Norge. Og Norge ga henne noe tilbake: prosjekter der naturkreftene ikke er kulisser, men hovedpersoner.
Flakstad barne- og ungdomskole © Link Arkitektur Photo: Hundven Clements Photography
Stobbe mener tiden med den ensomme arkitekten i toppen er forbi. “Jeg tror tiden med ‘stjernearkitektur’ er over. Nå er det teamarbeid som teller.”
I hennes verden starter gode bygg med samtaler, ikke skisser. Når hun beskriver hva hun legger i brukervennlighet, er hun krystallklar: “Vi lager ikke bygg for oss selv fordi vi synes de skal være fineFørst og fremst skal de være funksjonelle for dem som skal bruke dem og deretter inspirerende.”
Derfor begynner hvert skoleprosjekt med å lytte før man tegner. “Det viktigste er å komme i kontakt med brukerne,” forklarer hun. “Vi har alltid workshops med elever, lærere og andre ansatte i starten av skoleprosjektene.” Rundt bordet samles både elever, lærere og ansatte: hva trenger dere, hva fungerer ikke i dag, og hva drømmer dere om?
Det stopper ikke der. Etter at bygget står ferdig, kommer hun og teamet tilbake. “Vi besøker prosjektene etter at de har vært i bruk en stund, ikke bare til åpning.” Hun vil vite hvordan det faktisk oppleves i praksis, fordi erfaringene skal videre inn i neste prosjekt. “Når man sitter og designer, blir det teoretisk. Når bygget er tatt i bruk, ser man hva som fungerer.”
Flakstad barne- og ungdomskole © Link Arkitektur Photo: Hundven Clements Photography
Moderne skoler handler om langt mer enn klasserom. Stobbe ser dem som fellesskapets ankerpunkt, særlig i distriktene. “Skolen er mye mer enn en skole, særlig i distrikts-Norge. Det er lokalsamfunnets hjerte..”
Det får konsekvenser for arkitekturen: rommene må tåle flere funksjoner, flere brukere og flere rytmer. Skolen skal fungere for læring på dagtid, men også skape liv og tilhørighet utenfor skoletid.
Samtidig har selve undervisningen endret seg. Den tradisjonelle skole-modellen er ikke lenger premisset. “Tiden der du har en lærer foran og elever som sitter stille og rolig, den er forbi, heldigvis.” Mer variasjon, mer bevegelse, mer aktivitet. Og rom som støtter både samarbeid og konsentrasjon.
I praksis betyr det å tegne en skole med flere typer soner: små nisjer for konsentrert arbeid, større soner for gruppeaktivitet, og fleksible løsninger som kan endres når behovene endres. For fremtiden er ikke ferdig definert. “Vi vet ikke helt hva fremtidens skole trenger, elevene kan ende opp i jobber som ikke finnes ennå.”
Så kom prosjektet som testet alt: Flakstad barne- og ungdomsskole i Lofoten.
Rammene var så stramme at det nesten hørtes ut som en skrivefeil. Teamet vant konkurransen rett før jul. Første møte var første arbeidsdag i januar. Og bygget skulle leveres desember samme år.
Nicole forteller at hun måtte lese det flere ganger. “Jeg trodde nesten det måtte være en feil i konkurransegrunnlaget.” Men det stemte.
Flakstad barne- og ungdomskole © Link Arkitektur Photo: Hundven Clements Photography
Og så var det vinden. Lofoten-vinden kommer fra fjellene, fra havet, fra alle kanter. Den kan snu på minutter. Å designe et uteområde der barn faktisk kan leke, krevde noe mer enn intuisjon.
Teamet brukte vindsimulering som et helt sentralt designverktøy. “Vindanalysen var helt avgjørende for om vi fikk et veldig godt prosjekt eller ikke.” Prosessen ble iterativ: de testet volumer, justerte vinkler og form, og jobbet seg gradvis frem til et bygg som ikke skapte unødvendig turbulens og som fungerte som vindskjerm på tomten.
Hun beskriver det nesten som en dialog med modellen: “Vi testet volum med vindstudier, og justerte: ‘Nei, nå er det for mye turbulens.’” Et viktig grep var å unngå 90 grader og skarpe hulrom og kanter.
“Vi ville ikke ha en bakside. Alle sider skulle ha kvalitet.” Resultatet ble et bygg der uteområdene er mer brukbare, uansett vær. “Uansett hvilken retning vinden kommer fra, skulle det alltid finnes en skjermet side.”
Materialvalget var like mye et svar på tidsklemma som et arkitektonisk ønske. “Hele bygget og fasaden er i tre.” For å rekke fristen måtte teamet rasjonalisere smart. “Massivtre ble en måte å rasjonalisere på for å rekke tidsfristen.”
De valgte en løsning som ikke var “ferdig testet” i skoleprosjekter på denne måten. “Massivtre hadde vi erfaring fra før av, men her måtte vi strekke oss mye lengre. Innerveggene ble bygget som sandwich-elementer i massivtre, på en måte somikke var testet før i et slikt skoleprosjekt.” Det skapte usikkerhet, blant annet knyttet til akustikk. “Vi var nervøse for lydforholdene, men vi jobbet tverrfaglig med rådgiverne og entreprenøren om alle detaljene sammen.”
Gevinsten var stor: prefabrikkerte elementer, uten behov for belistning og utforing med ferdige overflater gjorde at tiden på byggeplass ble kraftig redusert. “Prefabrikasjon gjorde at veggene som kom opp, også var veggene man ser i klasserommet.” Færre faser, mindre etterarbeid, mer kontroll.
Når tidsplanen ikke gir rom for den vanlige lineære prosessen, må man jobbe annerledes. I Flakstad måtte workshops, detaljprosjektering og beslutninger skje samtidig. “Vi hadde ikke tid til en tradisjonell prosess, vi måtte jobbe mer parallelt.”
Teamet møttes fysisk på stedet i intense perioder hvor de bodde sammen, også under covid, for å holde trykket oppe og sikre fremdrift. Nicole beskriver en prosess der det å være løsningsorientert, rask i avklaringer og trygg i samarbeid var helt avgjørende.
"Peyma Entreprenør var rett og slett en fantastisk samarbeidspartner gjennom hele prosjektet." De sto for mye av utførelsen på byggeplass, mens selve massivtreelementene ble levert prefabrikkert fra en ekstern leverandør. Det tette samspillet mellom entreprenør, leverandør og resten av teamet gjorde det mulig å holde tempoet oppe uten å gå på kompromiss med kvaliteten.
Flakstad barne- og ungdomskole © Link Arkitektur Photo: Hundven Clements Photography
Stobbe peker på én faktor som avgjørende: kulturen i prosjektet. “Kommunikasjon og humor var helt avgjørende. Det var en lett og god stemning i prosjektet.” Når presset er høyt, betyr relasjoner mer enn man liker å tro. “Det er viktig at du kjenner menneskene bak, ikke bare rollene. Når du skaper den relasjonen, strekker folk seg litt lenger.”
Nicole forteller om hvordan lokalbefolkning tok dem imot. “I starten var folk skeptiske, ‘Skole på 1-2-3?’ Vi skulle liksom komme inn og bare sette opp en skole på under ett år.” Men vendepunktet kom da de prefabrikkerte elementene ankom, og alle så vegg for vegg bli plassert. “Lokalbefolkningen snudde da de prefabrikkerte elementene kom, da så alle hvor fort det gikk.”
Engasjementet vokste, og kommunen ble involvert på en måte som satte spor. Byggemeldingen måtte godkjennes, Nicole smiler mens hun mimrer over ordføreren som gikk kafferunder i nabolaget og delte ut nabovarselet personlig.” Og lokalbefolkningen som støttet alle som arbeidet “Den lokale kafeen laget varm mat til byggeplassen hver dag.”
Prosjektet fikk ambassadører langt utover prosjektgruppen. Og det gjorde noe med energien: “når mange vil det samme, blir det lettere å få til det som ser umulig ut.” Nicole smiler stolt når hun forteller om hvordan alle samlet seg rundt byggeplassen.
Flakstad barne- og ungdomskole © Link Arkitektur Photo: Hundven Clements Photography
Ved siden av prosjektene i Norge sitter Stobbe i den internasjonale juryen for IAKS, Den internasjonale olympiske komités arkitekturpris for idretts- og fritidsanlegg. Der møter hun kolleger fra blant annet Mexico, Canada og Storbritannia , og får et viktig perspektiv utenfra.
Hun opplever at skandinavisk arkitektur, særlig bruken av massivtre, blir lagt merke til utenfor Norden. Internasjonalt blir uttrykket ofte sett på som særegent og attraktivt. Stobbe forteller at: “Skandinavisk stil, oppleves som ganske unik internasjonalt.” Samtidig ser hun også områder der vi kan lære: I enkelte land, som Canada, integreres idrett og kultur tettere i lokalsamfunnet. “Der kan vi hente inspirasjon.” Sier hun.
Når Stobbe oppsummerer Flakstad-prosjektet, lander hun på én setning som rommer både tidsklemme, arktisk klima, prefabrikkert tre og menneskelig samspill:
“Alt er mulig hvis alle vil det.”
Det høres enkelt ut. Men setningen rommer elleve måneder med parallelle prosesser, kaffe med naboer, og en prosjektkultur der alle lette etter løsninger i stedet for å peke.
Og den rommer en overbevisning: arkitektur handler ikke om geniale enkeltpersoner, men om hva vi får til sammen.